På barnehjemmet

Torgeir er den første mannen jeg har sett besøke barnehjemmet som jeg pleier besøke, og disse ungene har godt av gode mannehender. Her koser de seg, både han og gutten.

Hver torsdag 9.30 til 11.30 får vi besøke et barnehjem her. Vi er vanligvis 2-4 som kommer til "vår" avdeling. Der er det unger, i utgangspunktet 16 stk opp til 2 år. De er reine og velernærte, så det vi gjør er rett og slett å leike og kose med dem.

De siste to månedene har gjestene våre gjort en utmerket innsats. Både Torgeir, Gerd, Gunhild og Kristine. Her er Gunhild med en liten gutt som hun hadde vondt for å reise fra, og noen av de ansatte i bakgrunnen.









Når vi kommer tar vi ungene ut av sengene og slipper dem løs på gulvet med leiker vi har med oss. Det har vært prøvd å la leikene være der hele tida, men da er det meste borte neste uke. Så vi må dessverre ta dem med fram og tilbake for disse to timene i uka.

I utgangspunktet veldig greit, men faktisk litt vanskelig også. De kvikkeste ungene blir adoptert bort, og i desember dro 8 av dem. Veldig ryddig, og mange flotte adoptivforeldre, alle muslimer fordi dette er et muslimsk barnehjem, har vært innom hos "sine" når jeg har vært der. Men - det tar to år å adoptere "but you can always bribe"......

Men så er det de som ikke er så kvikke pga fysiske eller psykiske problemer. Noen er åpenbart helt kvikke, men f.eks. har problemer med ryggen og ikke kan sitte - flate som pannekaker i bakhodet - og noen er psykisk ikke helt på høyde med alderen. Disse blir neppe adoptert bort, og den kosen de får er nok den vi gir disse skarve 2 t pr uke. Lurer på hva som skal skje videre med dem, men det gjelder nok å konsentrere seg om det vi kan ha innflytelse på. Annet må vi være forsiktige med.

Tåteflaskene går på rundgang uansett sykdommer, og ungene tvangsfores dels på bestemte tider. Det er ikke greit, men lite jeg kan gjøre med det. Forresten så fora man vel unger på bestemte klokkeslett i Norge også for 30-40 år siden....